torsdag 6. februar 2020

Seriegull..

Jeg husker den godt. Slitt i kantene, og på slutten var den delt i to. Oddsbongen fra Norsk Tipping. Seriemester i England, Liverpool. Dette var vårt år, dette var neste år. Året var 1996, og når august kom hadde vi tørket tårene etter det forsmedelige tapet i FA-cupen i mai..
Gladgutt i Liverpool



Sommeren kom og gikk, og Gareth Southgate ble syndebukk for England på hjemmebane i EM. Gullet kom ikke hjem. 30 år var ikke nok. Uttellingen min var bedre den sommeren. Vi var på ferie i England, og jeg fikk med meg både kamp på Anfield, Three Lions-singel og ny lommebok, Liverpool-design, såklart.
Denne anbefales for alle som lengter tilbake til midt på 90-tallet..
Midt på 90-tallet var det ingen som ante rekkevidden av prosjektet til Alex Ferguson i Manchester United. Sesongen før hadde gitt oss noen minneverdige kamper mot United. I tillegg til den nevnte cupfinalen, ble det spilt et legendarisk oppgjør på Old Trafford, da Cantona gjorde comeback etter utestengelsen. Rob Smyth forteller mye bedre om den kampen enn hva jeg har mulighet til her

Dette gjorde at Liverpool, som blant annet hadde forsterket med EM-yndlingen Patrik Berger, var blant favorittene til seriegullet. På topp var det duoen Fowler og Collymore som skulle gjøre jobben.
Men det kunne jo selvfølgelig ikke gå, det kunne jo ikke det. Laget gikk fra verdensklasse til non league-nivå over natten, og bakerst stod David James, som man aldri visste hvor man hadde. Til slutt raknet alt, som oddsbongen som låg i lommeboken. Tapet hjemme mot Coventry, etter at Paolo Wanchope på egenhånd hadde senket United på lørdagen, da Liverpool skulle feste grepet om tittelen i innspurten, er gjerne det mest symptomatiske.. Etter at ligagullet ble endelig tapt etter tap hjemme mot United i slutten av sesongen stoppet det helt opp, og Liverpool ble nr. 4 «in a two horse race». Dette var sesongen hvor Liverpool endelig skulle reise seg igjen, men ble kroneksempelet på hvor utrolig seigt det var som Liverpool-supporter på denne tiden.

Etter dette gikk luften ut av prosjektet til Roy Evans, og han ble etter hvert skiftet ut. Etter dette har Houllier, Benitez og Brendan Rodgers hatt ærlige forsøk på ligagullet, uten å lykkes de heller.
Med 97 poeng i fjor, og vinden i ryggen på Jürgen Klopp på oppløpssiden er optimismen stor før avslutningen av årets sesong.
Sommeren’87. Lite ante han om hvor seigt 90-tallet ville bli. 

Jeg tenker på den lille gutten med oddsbongen, og den uovervinnelige optimismen hans. Nå er det endelig hans tur.

søndag 14. mai 2017

Highbury, Boleyn Ground og White Hart Lane

I dag e det siste dans på The lane. Tottenham tar imot Manchester United, og så e det slutt. 118 år med historie e over. I mi tid med engelsk fotball e det den tredje stadion med historisk sus som stenge dørene. (Wimbledon flytta fra Plough Lane te Selhurst Park i 1991, men detta har eg ingen minner om..). Det fekk meg te å setta meg ner å mimra litt om mine besøk på Highbury, Boleyn Ground og White Hart Lane. Her komme dei, i kronologisk rekkefølge.

Fredag 26. september 2003
Premier League
Arsenal - Newcastle 3-2
Highbury

Eg var i London med ein Newcastle-supporter, og me sko se både Arsenal - Newcastle og Liverpool - Charlton. Sky sports prøvde denna sesongen (som i årets sesong) å ha noen kamper på fredagen. Tidligere på året hadde Leeds og Manchester United møttes ein fredag. Problemet te Newcastle var at etter at dei hadde takka ja te å spilla kamp på fredagen, ikkje klarte å kvalifisere seg for Champions League. CL-kampene skulle gå uka etterpå, men UEFA-cupen blei spilt samme uka, og Newcastle måtte spille kamp onsdagen før. To dager kvile. Godt Raymond Verheijen ikkje hadde twitter på den tidå.

Dette var første kampen etter "The battle of Old Trafford" (må ikkje blandes med The battle of the buffet, eller Pizzagate, som var på Old Trafford i 2004..). Arsenal fekk Patrick Vieira utvist, og i sluttminuttene satt Ruud Van Nistelrooy ein straffe i tverliggaren. Publikum verden over fekk se Martin Keown på sitt mest sjarmerande i denna kampen.



Stemningen var altså satt på forhånd før kampen. 

Me var førstereis på kamper i England. (Eg hadde vært på ein treningskamp på Anfield i 96, som eineste erfaring). Via diskusjonsforumet VG Debatt blei eg opplyst om ei lita billettsjappe på tuben på Picadilly Circus, som skulle være bra på Arsenal-kamper. Me tropp opp, og skulle få billettene for 70 pund stykket. Me var begge studenter, og økonomien var ikkje den beste. Dette var i oppstarten til Ryanair, så me hadde komt oss te London for ca. 300 kroner pr. pers, og bodde hos ein kompis i London. Då klarte me å ta oss råd te å betala i overkant av 700 kroner for denne kampen. (Liverpool sin kamp mot Charlton hadde me ordna oss billetter te før avreise..). Billettane va på North bank, og det va håp om god stemning. 

Kampen bølga fram og tebake, 1-0, 1-1, 2-1, 2-2. 10 minuttar før slutt får Arsenal straffe, etter ein hands fra Jermaine Jenas itte ein kørner. Thierry Henry gjørr ingen feil. 3-2. North bank eksplodere. "You ain´t stopping, Arsene Wenger´s red army" ronga taktfast te kampslutt. Heftig opplevelse, sjøl for ein som ikkje e særlig glad i Arsenal. Arsenal gjekk ubeseira gjennom heile sesongen, og blei krona te seriemestere i mai.

Søndag 16. August 2009
Premier League
Tottenham - Liverpool 2-1
White Hart Lane

Første gang aleina på kamp i England. Første del av ein ti-dagers tur som inkluderte U2 på Wembley, tre Liverpool-kamper, ein tur te Crewe, samt noen pints.

Seriestart på The Lane, før eg møtte noen kompiser og dro videre te Liverpool kor Stoke og Aston Villa stod på menyen. Lørdagen va eg på Wembley, og fekk med meg U2 sin 360-tour sammen med 80.000 andre.


Solå skinte fra blå himmel, Liverpool va blitt nr. 2 året før, og optimismen va som vanlig stor før sesongstarten. Me har alltid neste sesong. Før kampstart va det ett minutts applaus for Sir Bobby Robson, som gjekk bort i juli 2009.


Kampen e det ikkje så mye å sei om. Mest fascinerande va antallet Liverpool-supporterar som blei heve ut fra stadion første kvarteret. Vaktane måtte gå i shutteltrafikk for å få folk ut. Borteområdet på White Hart Lane va lika stusslig som på andre stadioner, og på dassen va det merr røyking enn på et gjennomsnittlig lærarværelse på 90-tallet. Maten va heller ikkje noe å skryta av..


Benoit Assou-Ekotto og Sebastian Bassong va målscorerane for Tottenham. Ekotto scora med ein rakett av et frispark rett før pause. Gerrard utlikna for Liverpool på straffe rett etter pause, før Bassong scora sitt første mål på seniornivå. Det viste seg å værr nok for Tottenham for å ta seieren.

Lørdag 25. Februar 2012
Championship
West Ham - Crystal Palace 0-0
Boleyn Ground

Kanskje den kjedeligste kampen eg har sett i England. 0-0, lite sjanser og fint spill. West Ham på god vei mot opprykk te Premier League igjen. God stemning på The Boleyn etter kampen, men supporterane te West Ham blei forbanna då dei hørte me va fra Norge. John Carew va i klubben på den tidå, og gjorde ikkje noen særlig god innsats for å visa Norge fra si beste sida. Ikkje så mye merr å sei om den kampen..

Søndag 9. Desember 2012
Premier League
West Ham - Liverpool 2-3
Boleyn Ground

Sjøl om det bare blei poengdeling mot Palace i februar, klarte West Ham opprykket, og va tebake i det gode selskap i 12/13-sesongen. Fint med ein tur te London i desember, tenkte eg. Endå finare va det at det klaffa med bortekamp.


Detta va første sesongen te Brendan Rodgers, og på denna tidå såg det ikkje så veldig sprekt ut. Både Fabio Borini og Luis Suarez va utilgjengelige i denna kampen, og Jonjo Shelvey starta som spiss for Liverpool. 

Kampen begynte bra, og Glen Johnson ga Liverpool ledelsen med ei kanonkula fra 20 meter. Gleden blei kortvarig, og te pause va det hjemmelaget som hadde ledelsen, 2-1. Først fekk West Ham ein tvilsom straffe etter ein hands fra Joe Allen, før Steven Gerrard scora sjølmål rett før pause. Sørgelige greier. Tankane om koffor man gidde å bruka tid, penger og energi på å reisa på kamp kom snikande.

Detta va dagen for gamle West Ham-gutter å scora mot sin gamle klubb. Etter at Hammers starta andre omgang best, klarte Liverpool å kjempa seg inn i kampen igjen. Joe Cole, som var tebake etter ett år på lån i Lille, prikka inn et fint langskudd, før Jonjo Shelvey fekk pressa fram et sjølmål fra James Collins. Tre Liverpool mål, alle fra spillerar med fortid i West Ham. Gleden var stor, og alle tankene om kor bortkasta detta føltes, va vekke for lenge siden.

Søndag 6. April 2014
Premier League
West Ham - Liverpool 1-2
Boleyn Ground

Litt over ett år siden forrige besøk på Boleyn Ground. Liverpool ser heilt forandra ut siden sesongen året før. Suarez og Sturridge e i fyr og flamme, og Phil Coutinho og Raheem Sterling spille sin beste fotball så langt i karrieren. 13 seriekamper uten tap, og 8 seire på rad viste statistikken før denne kampen.

Eg bestemte meg seint for å dra på denna kampen. Hadde vært i Liverpool i Januar og sett Everton bli sendt hjem som slakt, og hadde allerede booka tur te siste kamp for sesongen, hjemme mot Newcastle. På grunn av den noe overraskande utvikling te laget, bestemte eg meg for å få med meg litt flerre kamper i avslutningå. Turar for å se West Ham - Liverpool og Liverpool - Manchester City blei booka. Såg på muligheten for å reisa på dagstur te London for denna kampen, men litt trång åpning for å nå returen te Bergen gjorde at det blei fly bort søndag morgen, med retur mandag morgen.

Knirkefritt reiseopplegg, og på plass ved Upton Park i god tid før kampstart. Et par pints seinare, og det e klart for avspark. Liverpool ser ikkje lika friske ut her som dei har gjort kampane før. Ei uka tidligare blei Tottenham sendt hjem med fira ballar i sekken.

Rett før pause får me endelig senka skuldrene. Luis Suarez gjørr sin signaturmanøver, og prøve å vippa ballen forbi James Tomkins i West Ham sitt straffefelt. Enten får han ballen med seg, eller så blir det straffe. Denna gangen blir det det siste. Steven Gerrard e iskald fra straffemerket, og Liverpool har tatt ledelsen. Men skuldrene va ikkje lave for lenge. 2 minutter på overtid går Andy Carroll amok i Liverpool sin boks etter ein corner. Banke Simon Mignolet, og Guy Demel får ein enkel jobb med å setta ballen i tomt mål. Krise.

Andre omgang e særdeles nervepirrande. Nevnte Andy Carroll har ein knallhard heading i tverrliggaren, og Liverpool slite med å skapa noe som helst. Så tar spielführer Lucas Leiva ansvar. Trer fint igjennom Jon Flanagan, som blir felt av keeper Adrian. Nok ein straffe, og nok eingang e Gerrard iskald. 2-1. Før slutt banke Suarez ballen i tverrliggaren, og merr skjer ikkje i kampen. Liverpool tar sin 9. seier på rad, og 14 kamper uten tap..



Nå blei det jo ikkje noe ligagull den sesongen heller, men herre jävlar kor gøy det va mens det stod på.

Søndag 22. November 2015
Premier League
Tottenham - West Ham 4-1
White Hart Lane

West Ham e det laget, etter Liverpool, eg har sett flest ganger live i England. Eg har aldri sett dei vinna. Eg rakk å se Tottenham to ganger på White Hart Lane, begge endte med seier te hjemmelaget.



Sesongen 15/16 e den andre sesongen te Pochettino i Tottenham. Harry Kane hadde bak seg ein strålande sesong, og alle va spente på om han va et one season wonder, eller om han hadde noe å komma med også denna sesongen. Etter ein litt haltande start har både Tottenham og Kane fått fart på skøytene når me skrive slutten av november.

West Ham har aldri sjangs. Dei blir sendt te løvene, og spist rå. Eg ser ikkje så mange Tottenham-kamper, men detta må ha vært ein av dei beste prestasjonane derras den sesongen. Det va nesten vanskelig å ikkje bli for entusiastisk der me satt på tribunen.


Nå skrive me 14. mai 2017. Alle dessa banene e historie. Om fem dager reise eg te Liverpool for min 50. kamp i England, og kamp 23 på Anfield. Heldigvis valgte eierane te Liverpool å bygga ut Anfield, fremfor å bygga ny stadion. Det e mye tradisjon og historie som forsvinne ved å riva gamle stadioner.










lørdag 17. september 2016

Sommaren 2001, Liverpool, Manchester United, Kent og diskusjonen om B-sidene..

Sommaren 2001. Liverpool har nettopp fullført sin cup-trippel, med seier i Ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. Det siste trofeet på 16. mai. Særdeles kjekt for ein ung Øvstedal som var russ detta året. Bismaken hette selvfølgelig Manchester United. Detta året vant dei Premier League for treie året på rad. Ein rekord det e kun dei sjøl som har slått.

Nok fotball. Denna bloggen ska handla om Kent. Det vil sei, om ein av sangane derras, og ein langvarig diskusjon om verdien av B-sider.

Vinteren før, det vil sei i november 2000, gav Kent ut ei samling B-sider. Ordet B-sider stamme fra då singler blei gitt ut på vinyl, og sangen på "baksidå" av singelen blei då omtalt som B-sidå. Det må altså ikkje sammenlignes med det popkulturære ordet B-film, om ein film av litt dårligare kvalitet. Eg mistenke at dette kan værr noe av grunnen te diskusjonen nevnt over her.

Denna sommaren føles som livets siste. Russatiå e over, og i begynnelsen av august ska eg i militeret. Det gjelde altså å fylla den så godt som mulig. Danmarkstur, hytteliv, og på et stadie vurderte me å kjøra dagstur te Norway Cup for å se den sommarens flamme, Karoline, spilla kamp i Norway cup. Heldigvis hadde eg ikkje bil..

Blei mange avsporinger dette. Til poenget. Kent. B-sider. Dette albumet e ein samling sanger fra 95-00 som ikkje va verdige å komma med på noen av albumene te Kent. Jamnt over e det ganske ymse kvalitet, men det e ei perla så stikke seg ut. Eg vil dra det så langt å sei at det e soleklart Kents beste låt. Utan dina andetag. Her:


Ein dag denne sommeren hørre eg på Kaliber på P3 med Rune Nilson som programledar, noe eg ofte gjorde på den tidå. Akkurat denna dagen spille han Utan dina andetag, og i introduksjonen te sangen ytre han mye av den samme begeistringen for sangen som eg gjorde over her. 

Av uvisse årsaker blir detta tema på den kommende helgås fest. Me har samla oss ein gjeng på terrassen te tanten min venn Eivind, som har i oppdrag å passa huset hennas denna sommaren. Her blir det ein særs oppheta debatt rundt verdien av B-sider. Det blir så dårlig stemning at me må bli enige om å bare avslutta diskusjonen for at det ikkje ska enda i håndgemeng. Sjøl ikkje ein håndfull Galiano-shottar (husk me e i 2001) klare å redda stemningen den kvelden..

Som nevnt så måtte me avslutta diskusjonen den kvelden, men i årene som gjekk blussa diskusjonen støtt og stadig opp igjen. Sommeren 2008 bestemte eg meg for å få avslutta diskusjonen ein gang for alle. Eg henvendte meg te han som starta alt. Rune Nilson, då (2001) Kaliber på NRK P3, i dag Lønsj på P1.

Her e min mail, sendt 11. juli, 2008:

Hei!
 
Sommeren 2001 uttalte du som programleder for Kaliber, før en avspilling av Kents gromlåt, Utan dina andetag, at du syntes at dette var en av Kents beste låter. Lite visste du at dette utsagnet førte til en langvarig diskusjon vedrørende verdien av disse såkalte "b-sidene".
 
Jeg var den gang da, og forsåvidt nå også, enig i at Utan dina andetag er en av de beste, om ikke den beste, låten som har kommet fra Kent. Dessverre er den gjemt vekk som b-sporet på en singel. Lurer på om det er Om du var her. En av mine kamerater var dypt prinsipielt uenig, da han mente at b-sider var av mindre musikalsk verdi, og at det nettopp var derfor bandet hadde valgt å gjemme sangene vekk som baksiden på en singel.
 
Dette ble tatt opp umiddelbart etter at ditt utsagn falt, men hver sommer har diskusjonen blusset opp igjen, uten at vi har klart å komme til noen konklusjon. For å få avsluttet debatten før vi blir uvenner, henvender jeg meg til deg med et ønske om hjelp. Det var ditt utsagn som startet debatten, og jeg håper du kan uttrykke din støtte til at b-sider i mange tilfeller vil stå mye sterkere enn mange(alle) a-sider gjør. Et samtykke fra en kjendis vil utvilsomt veie meget tungt i denne debatten.
 
mvh.
Kjartan Øvstedal,
Haugesund

Det varte og rakk med svar fra Rune, og eg hadde vel nesten glømt heile greiå (neida), då det nesten ein måned etterpå tikka inn et svar.

Hei Kjartan,

La meg først bare konstatere at du har bedre hukommelse enn meg. Jeg tviler ikke på at jeg har uttalt meg partisk om Kents låter, men jeg kan ikke huske detaljene om dette her, altså…
Men likevel må jeg si på mer generelt grunnlag (på en pragmatisk, politiker-aktig måte) at jeg fortsatt liker godt ”utan dina andetag”. Om det er den beste eller en av de beste låtene blir jo uansett en høyst personlig og subjektiv vurdering, samme hvor den kommer fra. Jeg synes det er meningsløst å prøve å finne et slags ”svar” på om noe er bedre enn noe annet, fordi det jo kommer helt an på ørene som hører.
Det er mange som opplever at B-sider bare er raul som blir slengt på fordi det liksom er en møkkalåt som bare knapt er bedre enn den gode gamle instrumentalversjonen, men det er langt fra noen gjeldende regel. I noen tilfeller kan nok B-siden være ”fyllmasse”, men mange ser det også som en anledning til å vise at de har mer å tilby enn èn bra låt. Da Madonna putta ”into the groove” på baksiden av 12 tommeren ”Angel” i 1985, ble den flere steder større enn A siden. Jeg husker selv også at jeg spilte live versjonen ”Jersey girl” som var på B-siden av Springsteens ”Cover me” singel mye mer enn A siden. I 1987 putta U2 ”The sweetest thing” på B siden til ”Where the streets have no name”, og jeg tviler på om Bono og Co. gjorde det fordi de var så fryktelig misfornøyde med den. Det var to sterke låter på samme singel som begge ble store, og nå er singelen samleobjekt.
Og selv om Phil Spector i 1965 mente at The Rightous Bros. Hadde bedre sjangs til å følge opp ”you’ve lost that lovin’ feelin” med låten ”Hung on you”, var det ”Unchained melody” på B siden som ble overlegent størst. Men heller ikke den gang tror jeg ”Unchained Melody” ble sett på som en utprega svak låt likevel, men mer som en slags ekstrasjanse, kanskje.
Det går uansett ikke an å si at B sider er av mindre musikalsk verdi, det er alt for mange historiske bevis på det motsatte. Til og med Gloria Gaynors ”I will survive”  - tidenes disco anthem, var en B side!
Men når det er sagt, og slik jeg kjenner Kent etter både å ha fulgt dem noen år, og møtt dem ved flere anledninger, så ser jeg muligheten for at de ikke er så fryktelig fornøyd selv med ”utan dina andetag”, og godt mulig har gjemt den litt vekk på en B side i stedet for å putte på album et sted, selv om den jo er med på ”B sidor 95 - 00” fra  Men så mener jo de hovne gutta selv også at de tidlige platene deres, som jo tross alt bygget grunnlaget og dro masse fans, er elendige greier som de nærmest skjems av. Joakim Berg har selv fortalt meg på en livesending fra Quartfestivalen at han synes ”Isola” ikke holder mål lenger. Så gudene vet hva de selv innerst inne mener om sine B sider…
Så for å oppsummere – B sider generelt kan ikke sies å være generelt dårligere enn A sider, men hva akkurat Kent mener om sine B sider tør jeg ikke begynne å spekulere på en gang… ;o)

Håper dette ikke ble bare rot, Kjartan. Lykke til med den videre diskusjonen.

Mvh. RuneN.

Svaret blei såklart videreformidla te mine diskusjonspartnere, og med dette ansåg eg slaget som vunnet. Fortsatt hende det i godt lag at debatten blusse opp igjen, men med betraktelig lavare temperatur enn då den starta.

lørdag 16. mai 2015

Størst av alt er..

This does not fucking slip now. This does not fucking slip now...

Denna strofen kverne i håvet mitt i kveld. Som den har gjort det siste året..

Ingen spillar e større enn laget hette det, men der tror eg Steven gjorde untaket te regelen. Kor mange kveldar va det ikkje han me måtte se te? Kor månge ettermiddagar va det ikkje han som redda ansikt for oss?

Første gang eg såg han live, gjor han seg ikkje bemerka. Ikkje som eg kan huska, men det fikk han tidsnok tid te. Før han fylte 21 hadde han allerede starta finalen i ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. Knapt etter fylte 25 vant han Champions League, nærmast aleina. Året etterpå vant han FA-cupen igjen. Igjen nærmast aleina... Einaste trofeet eg opplevde ringside va ligacupen i 2012, etter straffespark..

Han sjøl innsåg etterkvart at seriegullet sko bli hardt å vinna. Lojaliteten betalte sin pris, og sjøl om Chelsea, Real Madrid, Bayern Munchen og flerre hadde frista, va det viktigare å værr i Liverpool, enn å vinna trofeer i andre klubbar. Så kom våren 2014. Det viste seg plutselig at verdens beste fotballspillar den sesongen va i Liverpool. Riktignok hadde han sona noen kampar i starten av sesongen for litt biting, men så fort han fekk fart på skøytene tok ting av.

Liverpool leda ved runding jul, men havna snart bakpå. Etter nyttår gjekk me ubeseira gjennom 16 kampar, kor 14 av dei va seire. City og Chelsea snubla begge, og me 7 poeng på dei 3 siste kampane ville ligagullet værr vårt. Værr Steven sitt...

Så glapp det. "Det ska faen ikkje gleppa nå", sa han, etter seieren mot City. Han glapp. Seriegullet glapp. Men seriegull kan me vinna igjen?

Det e her det absurde komme inn i bildet. Ingen e større enn klubben. Ingen kan synas synd på Steven Gerrard. Han har levd drømmen, vært kaptein for Liverpool, vunnet mange trofeer. Man kan ikkje synas synd på ein mann som har tjent millionar på å leva drømmen. Alikavel e det han eg syns synd på... Det va han som ikkje vant ligaen den våren..

Han som i alle dessa årå har bært stoltheten vår på sine skuldre. Han som alltid har gått foran. Han klarte ikkje vinna ligaen for oss. For meg. For seg sjøl. Han som har latt meg tro, håpa, ønska.

Tro, håp og kjærlighet.
Men størst av alt er Steven Gerrard.

Takk.




onsdag 18. februar 2015

Mine 5 største langrennsopplevelser ringside

Snart ski-VM. Lenge siden forrige blogg. 2 og 2 blir av og te 4. I kveld va ein sånn kveld. Då blir det blogg om ski, og Kjartans kørner har blitt utvida te nåke aent enn bara ball.

Mange store opplevelsar fra langrennsarenaen å få med, så for å få mest mulig har eg valgt å dela i dei eg har opplevd ringside, og dei eg har opplevd på tv. Fant og ut at det va vanskelig å rangera, så dei komme i kronologisk rekkefølge. I kveld komme opplevelsar ringside, seinare i VM komme topp 5 av det eg har sett på tv.

Har forresten skrevet blogg om langrenn ein gang tidligare. Den handla om Kristin Størmer Steira og hennas tri fjerdeplassar i OL i Torino i 2006. Merr om hu seinare.

Her e listå:

5-mila Kollen 2007

Kollen e den største skifesten i løpet av sesongen. Eg kan røpa at det e mye på grunn av gjennomsnittspromillen. Siste 5 mil i klassisk intervall. Odd Bjørn Hjelmeseth hadde nettopp vunnet 5-milå i VM i samme stil i fellesstart, og va storfarvoritt.

Me satt i ein skråning, og hadde ikkje heilt kontrollen på tidene når løperane passerte oss. Odd Bjørn avslutta klart best, og i skråningen fekk med me oss at speaker tok han inn te seier.

Marit Bjørgen, gull, 15 km m/skibytte (duathlon, skiathlon, kjært barn har mange navn..) - 19.02.10

Marit vant sitt andre OL-gull i Vancouver denna formiddagen. Etter at sjukdom og dårlig form hadde ødelagt OL fira år før, samt dei to foregåande verdensmesterskapene sko det endelig bli hennas tur. Marit gjekk fra Anna Haag, Kowalczyk og Kristin Størmer Steira på sisterunden, og kunne paradera i mål inne på stadion. I trioen bak blei det ein voldsom kamp om dei siste medaljene, og lenge trodde me på stadion at Kristin va blitt nummer tre. Selvfølgelig va hu ikkje det, hu va jo nr. 4. Den evige firer gjekk inn te sin fjerde fjerdeplass på to OL..

Så gla blir fira vestlendingar når Norge vinne gull i OL

Petter Northug / Øystein Pettersen, gull, lagsprint, Vancouver 22.02.10

Dagen etter Marit tok sitt andre gull regnte me, som resten av landet, med at Petter sko spassera inn te sitt første OL-gull på herrenes 30 km med skiathlon. Den spasserturen endte opp med stavbrekk, og 11. plass, og Petter hadde så langt i OL ein 41. plass, ein bronse og ein ellevte plass. Tørr ikkje tenka på ka så stod i norske aviser. 

Så kom lagsprinten. Ola Vigen Hattestad valgte å trekka seg fordi han følte på noe sjukdom. Ei stor bragd. Inn kom gladgutten Øystein Pettersen. Blei felt i finalen i sprinten, og hadde der vist go form. 

Ved siste veksling hadde Tyskland ei lita luke, og Petter, som i dessa årå va på sitt taktisk beste, lot Teichmann beholda den lukå lenge. Først på bortre oppløpsside, rett foran vår plassering tar han igjen tyskeren. Det vil si, han fyke rett forbi. Northug-rykket på sitt beste.

Dagen huskes ekstra godt for det va vår siste dag i Vancouver. Me fekk tak i billettar te premieseremonien, og myten om at store gutter ikkje gråte, den stemme ikkje!

Mobilkameraene vakje all verden i 2010..


Therese Johaug, gull, 30 km fri, Oslo, 05.03.11

VM i Oslo avslutta som OL året før i strålande solskinn, så alle forutsetninger va te stede for nye store opplevelser i langrennssporet. Therese Johaug entra verdensscenen på denna distansen (i klassisk stil) 4 år tidligare, og denna dagen sko hu få sitt store gjennombrudd.

Dei tre store dei siste årå gjekk lenge i lag, men te slutt blei det for mye bakkar for dei to andre, og Therese kunne gå inn te sin første individuelle seier som senior.

Allerede ett år seinare va kameraene mye bedre..

Petter Northug, gull, 50 km fri, Oslo, 06.03.11

Avslutningsdistansen i Oslo-VM. Håkan Hellström hadde spilt konsert på Sentrum scene kvelden før, og det va blitt ganske seint, så min tilstand va noe som detta på vei opp te Kollen

Etter to timar seig venting begynte det endelig å dra seg te. Petter dro ifra på Northug-flaten over skiskytingsskivene, og paraderte forbi oss på oppløpssiå.

God stemning!







torsdag 1. januar 2015

Mitt fotballår 2014

Her kommer en fortelling om mitt fotballår. Ingen dype analyser, kun en sjåvinistisk betraktning om årets begivenheter og egne opplevelser.

Fotballåret starta som vanlig 1. januar. Etter å ha leda Premier League ved jul, hadde Liverpool ramla ner fra 1. plass på julaftå, te 5. plass etter to tap borte mot City og Chelsea. Sjøl om det hadde vært kjekt å snakka om Top of the league, te spesielt united-fansens store irritasjon, tenkte eg, som dei fleste andre, at nå va det slutt. Så feil sko me ta.

To seirar mot Hull og Stoke, samt ein u mot Villa dei tre neste kampane gjor at me va 8 poeng bak Arsenal som leda på detta tidspunktet. Underveis hadde me og slått ut Oldham og Bournemouth av FA-cupen. Tid for årets første tur, hjemma mot Everton i flomlys på Anfield tirsdag 28. januar.

På bildet over ser me Anfield mens me vente på at lagene ska komma på banen.

Sesongen te nå hadde jo vært litt opp og ner, og det såg ut som me sko kniva med Everton og Tottenham om fjerdeplassen på detta tidspunktet. Sånn sett va denna kampen endå viktigare enn et vanlig Merseyside derby.

Uroen sko visa seg unødvendig. Eg har aldri vært på Anfield og sett Liverpool i så stor kontroll som denna januar-kvelden. Det tok riktignok 25 minutter før Gerrard satte inn 1-0 etter ein corner, men derfra og ut va det bara et spørsmål om kor stor seieren sko bli. To Sturridge-mål før pause, og et fra Suarez etter pause fastsatte sluttresultatet te 4-0. Sturridge bomma straffe, og va veldig på jakt etter hat-tricket sitt i denna kampen. Litt kjøligare foran mål og seieren konne blitt mye større. Et eventyr å værme på!
4-0. Lett!

Januarvinduet stengte uten ein einaste overgang, og den påfølgande 1-1 kampen mot WBA gjorde sitt te at veien fram mot fjerdeplass føltes lang. Så kom Arsenal. Ligaleder Arsenal. Då eg begynte å se kampen leda me allerede 1-0 (1 minutt). 20 minutter etterpå stod det 4-0. Ingen som såg på kan ha forstått kan så foregjekk. Ligalederen va pulverisert.

Etter detta fulgte to bingokampar mot Fulham og Swansea kor me snubla med oss 6 poeng, og ved utgangen av februar va me 4 poeng bak den nye ligalederen Chelsea. I samme periode røyk me ut av FA-cupen etter et litt ufortjent 2-1 tap mot Arsenal. 

Mars kom, og etter 3-0 seieren borte mot Southampton kom hashtagen #åpenbuss for første gang. (https://twitter.com/MKarlzen/status/439837136712634368) te stor irritasjon for fans av andre lag, spesielt united-fansen. Det gjorde det bare endå bedre! Apropos united, me valsa over dei i midten av Mars, og 3-0 va ikkje et mål for lite. Det va nå spilt 30 serierundar, og me ein kamp te gode va me fira poeng bak Chelsea som va ligaleder. City med heile tre kamper te gode va to poeng bak oss.

Onsdag 26. Mars spilte me vår hengekampt mot Sunderland. Eg satt på ei lurvete kneipa i Saalbach, Østerrike, og drakk Red Bull. Me vant 2-1, Sturridge og Gerrard scora, men så månge andre minner fra kampen har eg ikkje. Eg leverte følgende melding te ein kompis då kampen va over: We´re gonna ein the lesguw. Tror det sko stå Win the league. Helgå før detta hadde me valsa Cardiff 6-3 i nok ein tøysekamp, men me scora så mye mål at dei defensive feilene blei oversett.


Den påfølgande helgå så datt alle resultater vår vei. Chelsea tapte borte mot Palace etter et sjølmål av John Terry, og City og Arsenal spilte uavgjort innbyrdes. Me spilte på søndagen, og Tottenham blei sendt som slakt med 4-0 i bagasjen. 

Ved utgangen av Mars va det spilt 32 kampar. Me leda ligaen igjen, ca tre måneder etter at me mysta ligaledelsen i romjulå. Ikkje bara leda me ligaen, men me hadde alt i våre egne hender. Vant me resten av kampane så ville me vinna ligaen.

Etter seieren mot United i midten av Mars bestemte eg meg for at eg ville værme på detta eventyret, som det nå føltes at det va. Me hadde allerede i desember booka tur te siste kamp for sesongen, hjemma mot Newcastle, men eg fant rom i almanakk og lommabok te å reisa te London for bortekampen mot West Ham, og helgå etterpå te Liverpool for kampen mot City.

Søndag 6. April. Stavanger - London, tog og tube te Boleyn Ground. Tight schedule. Tight game. Seier, 2-1. City og Chelsea hadde gjort jobben på lørdagen, så me måtte vinna for å henga med. We live to fight another week, som ein engelsk kompis teksta meg etter kampen. 
God stemning blant bortefansen etter seieren!

Søndag 13. April. City. Første hinder. 25 års markering av Hillsborough. Mye følelsar. På alle mine turar te Liverpool har eg aldri opplevd lignande stemning i byn. Folk trodde faktisk detta konne bli gull. Make us dream. Åpen buss.
Framsiå på Times sport, lørdag 12. april

Sterling og Skrtel sende oss te pause med 2-0, men i andre omgang utligne City. Så skjer det. Lille, store, Phil Coutinho utnytte ein dårlig klarering og sende oss på tribunen te himmels og Liverpool i ledelsen. 3-2. Kampen e dessverre ikkje ferdig der. På overtid, nesten midt på banen velge Jordan Henderson å stupa inn i Samir Nasri. Fra min posisjon på tribunen ser det ut som et soleklart rødt kort, og det e det kortet Clattenburg trekke fram.
3 kampar karantene for Hendo. Norwich, Chelsea og Palace. Med Steven Gerrard som ein tebaketrukket quarterback har løpskraftå te Hendo vært ein av dei kritiske suksessfaktorane for at laget har fungert så bra som det har gjort. Nå må me klara oss uten han i 3 av dei 4 siste cupfinalane. 

Verdig markering på Anfield før kampstart mot City

Etter kampen levere Gerrard sin emosjonelle tale om at det ikkje må gleppa nå. Et ekstremt press, kombinert med følelsane knytta te Hillsborough-markeringå gjørr at Gerrard må lufta litt etter kampen. Et av mine beste minner knytta te denna sesongen. Dessverre har denna situasjonen, kombinert med glippen mot Chelsea, gitt mye mat te stuslighetene på internett.

Norwich går greit, sjøl om me gjørr det litt spennande mot slutten, og me har nå vonne 11 kampar på rad. Så komme Chelsea. Alle vett ka som skjedde. Eg har ikkje sett kampen, komme aldri te å se kampen, og har kun sett 1-0 målet og den velkjente corneren te Iago Aspas. 

Eg tenke litt for ofta på denna kampen te at det kan værr sunt. Mange hvis´ar og om´ar som har vært vurdert. Men ein sesong består av 38 kampar. Ka om me ikkje hadde tapt mot Soton på Anfield i september, ka om Kolo ikkje hadde gitt vekk ballen før 1-1 mot WBA i februar. 

I mi bok e det her sesongen ende. Me konne nok lagt litt merr press på City om me ikkje hadde rota vekk 3-0 ledelsen mot Palace, men dei va utrolig solide mot slutten. Seier mot Palace hadde gitt oss tap på målforskjell uansett. Åpen buss hadde det trolig ikkje blitt uansett. Eg har blitt fortalt at bussparaden va blitt avlyst etter tapet mot Chelsea.

Siste kamp og siste tur for sesongen mot Newcastle. Me vinne 2-1. Det betyr ingenting. Spillerane paradere rundt banen etter kamp, og det komme noen tårer. Bitre tårer.

Spillerane takke for sesongen som har vært

Det va et eventyr, eller ein drøm. Eg e glad eg fekk vært med på noe av det, sjøl om det va forbannt at det ikkje holdt heilt inn.

Første halvdel av sesongen i 2014/15 har vært ein stor skuffelse, kor me blant aent røyk ut fra CL. Eg har rokke å fått med meg ein ligakamp mot Southampton og to CL-kampar mot Real Madrid og Basel. 

Detta sko egentlig værr ein årsblogg, men endte opp med å ta for seg drømmen i vår. Vard har eg heller ikkje skrevet noe om, men det komme det nok av andre anledninger te. I sommar va det et VM og, det finnes det nok av andre som har uttalt seg om.

I kveld, 1/1-15 komme beskjeden om at Steven Gerrard har bestemt seg for å gi seg i Liverpool etter sesongslutt. Det får eg ta for meg i ein aen bloggpost. Dessverre fekk han aldri seriegull med Liverpool. For meg vil han værr den største, eg måle ikkje kvaliteten på foppalspillerar i kor månge medaljer de har samla.

Takk for i fjor!



søndag 28. desember 2014

Fernando Torres

His armband proved he was a red, Torres Torres. 
You´ll never walk alone it said, Torres Torres. 
We bought the boy from sunny Spain. 
He gets the ball, he scores again. 
Fernando Torres, Liverpools number 9



Fernando Torres har vært mye i vinden i det sista, nå då det ser ut så han ska hjem te Madrid for å få fart på sakene igjen. Hadde tenkt å ta detta med som avslutning på årskavalkaden, men det innlegget ser ut te å bli så langt at Torres får få ein egen sak.

Tilfeldighetene ska ha det te at eg va tilstede då Torres scora sitt første mål, og da han scora sine 2 siste, 3,5 år etterpå. 

På 102 ligakamper for Liverpool scora han 65 mål. Kun den første sesongen spilte han over 30 kampar, og då endte han og over 20 mål. Luis Suarez te sammenligning scora 69 mål på 110 kampar. 

Sommaren 2007 kom han te Liverpool. Etter at Michael Owen forsvant i 2004 hadde me slete med å finna stjernespissen. Baros, Cisse, Fowler (andre periode), Mellor med flere gjorde sine bidrag, men leverte ikkje konsistent nok. Så kom Torres.

Som nevnt over scora han 24 mål i sin første sesong for klubben, den første te å scora over 20 mål siden Robbie Fowler i 95/96-sesongen. Hans første kom i andre serierunde, hima mot Chelsea. Gerrard sendte han ein mot ein mot Ben Haim, og målet som kom sko bli varemerket hans. Ein finte, et rykk forbi forsvararen, før ein klinisk avslutning sendte ballen i mål. Det blei mange sånne.

I 08/09 va han ein del av et dødelig partnerskap med Steven Gerrard, som skøyt oss nesten te ligagullet. Her huske eg kanskje best kampen mot Manchester United på Old Trafford der han holdt lekestue med Nemanja Vidic. Den ellers så solide united-stopparen hadde alltid store problemer med Torres. 

I 09/10 blei han toppscorer for Liverpool for treie sesong på rad, men totalt sett va det ein skuffande sesong for både han og klubben. Me endte på sjuende plass. Benitez forsvant og inn kom Roy Hodgson.

Det va åpenbart at Torres ikkje trivdes med Hodgson sin fotball. Heile sommaren gjennom hadde det gått rykter om ein overgang te Chelsea, og selv om han blant aent scora begge målå mot nettopp Chelsea i november, virka det ikkje så ting stemte. Hodgson forsvant, og naiv som eg va trodde eg at King Kenny sko få snakka han te å bli. Siste gang Fernando Torres scora for Liverpool va på Molineux, ein iskald januardag i 2011. Kampen e nok i ettertid huska mest for den kvinnelige linjedommaren, og kommentarane som kom fra Richard Keys og Andy Gray som gjorde at dei måtte finna seg nytt arbeid.

Noen dagar etter kom sjokkbeskjeden om at Torres hadde levert sin transfer request, og kort tid etterpå va han klar for Chelsea. Inn kom Luis Suarez og Andy Carroll. Historien om dei hørre hima i ein heilt aen bloggpost.

Det va noe med Torres då han spilte for Liverpool. Han såg lykkelig ut. I mitt minne smilte han aldri då han spilte for Chelsea. Det stemte bare ikkje. Noe statistikken vise oss og. På 110 ligakampar i Chelsea scora han kun 20 mål.

Fernando Torres va den glade gutten som frelste oss. Når han nå ser ut te å havna i Atletico Madrid igjen får eg håpa me får se den glade gutten igjen.